Blogg

Denne posten tenkte jeg skulle handle om følelser.
Men alle kan jo lese dette. Folk jeg ikke kjenner, folk jeg kjenner, folk jeg ikke vil ha noe med å gjøre, folk jeg elsker, folk jeg hater, og jeg kan jo bare fortsette. Men jeg bryr meg ikke. Dette er min blogg, her skriver jeg hva faen jeg vil.

Hvordan føler jeg meg idag?

Trist, glad, avslappet, suicidal, komfortabel, rar, betenkt, forelsket, misforstått, lunefull.

Jeg tror aldri på løfter. Jeg har blitt lovt mye hele barndommen min, opp igjennom ungdomsskolen og enda nå. Svik overrasker meg ikke lengre.
Jeg gråter mye og jeg liker det. Det er alltid godt å gråte ut, skrike ut og snakke ut om alt som er galt og forjævlig. Jeg vil benytte anledningen til å takke min vakre mormor som har tatt vare på meg hele livet mitt. Du har redda meg gang på gang mormor. Hadde det ikke vært for at du tok meg hjem til deg da jeg var 6 år, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå. Du har gjort meg sterk og selvstendig. Du dro meg ut av spiseforstyrrelsene, du dro meg opp igjen hver gang jeg lå på bunnen av universet. Vi er så forskjellige, og vi har hatt mang en diskusjon og krangel, men jeg vil alltid elske deg mormor,

du er min klippe.

Jeg vil også takke min vakre storebror og min elskverdige fetter. Dere to har vært de beste søsknene noen kunne ha bedt om. (Jeg anser min fetter som bror).
Dere ga meg barndommen jeg kunne ha mista. Dere lærte meg om alle slags spill, noe som har ført til at jeg er den nerden jeg er idag, og jeg liker det.

Jeg elsker dere.

Martin, min kjæreste sjelevenn, bestevenn, kjæreste og livspartner. Jeg og du skal alltid være sammen. Det har jeg visst fra dagen vi ble sammen, som snart er 2 år siden. Dette er ingen dum ungdomsforelskelse. Vi går sammen som hånd i hanske. Hode i lue. Skjerf rundt hals. Sokk på fot. Get it? Du bringer fram det beste og det verste i meg. Du prater med meg når du skjønner noe er galt. Jeg drar deg igjennom all møkk som jeg kommer over, men du drar deg selv opp igjen, og tar meg med deg. Vi har vært igjennom så mye, og mer skal det bli, men jeg vet vi kommer oss igjennom det, fordi du er den fineste, morsomste, rareste, teiteste, dummeste, vakreste Martinen som finnes.

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

Jeg vil også takke de fine vennene jeg har. Dere holder meg oppe. Jeg er kanskje innelukket. Jeg bare klarer ikke å sette ord på alt jeg tenker og føler. Jeg vil ikke syte for mye. Jeg griner så lett! Når du spør om jeg har det bra, så har jeg det mest sannsynlig ikke helt topp. Men jeg svarer nok "helt fint" fordi jeg ikke tør å si noe annet. Snakk gjerne til meg, spør litt mer, grav dypere. Jeg tør kanskje mer når det blir vist interesse. DU vil vite hva JEG tenker? Da blir jeg glad. Da føler jeg meg verdsatt.

En spesiell liten takk til Vegard fordi jeg anser deg som min beste venn. Jeg har blitt ganske knytta til deg, aner ikke om det er gjensidig, men for min del er det blitt et sterkt bånd. Du blir ikke skremt av alt det rare jeg sier. Du forstår. Jeg kan ikke spørre andre enn deg om hvordan barn smaker :)

Nå bynner jeg snart å grine, fordi jeg har aldri skrevet så mange ord og så mange følelser ned på .. datapapiret før.

Adjø!